Velkommen til min nettside
Publikasjoner
|
Naturlig visForfatter: Solfrid G. Nikolaisen
ENDELIG
endelig ikke nesten eller kanskje endelig er nybrottsarbeidet i gang. grunneieren gir slipp og er klar for videre bearbeiding veien er åpen framtida lys og levende |
Forord
En strime av formiddagslys smyger seg mellom en sprekk i skylaget og finner veien inn i en liten skrivestue. En hånd forlater tastaturet et kort øyeblikk for å dytte vinduet på gløtt, før den finner tilbake til bokstavene som skal bli til ord.
Den kjølige brisen bringer med seg en lett duft av furu. Hun sukker litt. Det er fristende å fylle termosen med kaffe og traske en tur ut i skogen, men hun har så mange tanker å skrive ned. De flyr rundt i hodet hennes, og snart må de få lov til å lande.
Vel, kanskje litt kaffe, i alle fall. Og noe å bite i? Ja, helt klart! Mennesket kan ikke leve av sjeleføde alene. Hun reiser seg og rusler ut på kjøkkenet. Det går ikke mange minutter før hun er tilbake. I mellomtiden har hun fått uventet besøk.
En gulspurv har funnet veien inn. Hun legger hodet på skakke og kikker på gjesten som tripper rundt foran dataskjermen. «Hei, lille fugl! Ville du lese boken min, kanskje?» Med rolige bevegelser, for ikke å skremme den skjøre skapningen, åpner hun vinduet helt. «Du må finne familien din nå!» Spurven ser ut til å forstå den milde oppfordringen og finner veien ut.
Hun lukker vinduet. Fingrene finner veien tilbake til tastaturet igjen, men de vil liksom ikke bevege seg. Tankene hennes nekter å bli til ord. Kanskje man skulle rydde litt i stedet? Eller vaske klær? Eller muligens ta den turen ut i skogen likevel?
Den dukker opp idet hun skal til å reise seg. Gulspurven er tilbake utenfor vinduet og ser ut til å ville inn. Hun smiler litt. «Du er kanskje naturens eget sendebud, du? Hva er det du ønsker å fortelle meg?» Selv om hun reiser seg, virker ikke spurven skremt. «Fuglene hører til i naturen, vet du. Menneskene også, selv om vi glemmer det av og til.»
Det er da hun forstår det: Vi må finne tilbake til naturen!
Den naturlige rytmen bor i oss alle. Det finnes en tid for å sanke og en tid for å hvile. En tid for å gråte og en tid for å smile. En tid for å høste og en tid for å så. En tid for å gi og en tid for å få.
Idet hun snur seg for å takke gulspurven, letter den og flyr sin vei.
Hun skriver.
Den kjølige brisen bringer med seg en lett duft av furu. Hun sukker litt. Det er fristende å fylle termosen med kaffe og traske en tur ut i skogen, men hun har så mange tanker å skrive ned. De flyr rundt i hodet hennes, og snart må de få lov til å lande.
Vel, kanskje litt kaffe, i alle fall. Og noe å bite i? Ja, helt klart! Mennesket kan ikke leve av sjeleføde alene. Hun reiser seg og rusler ut på kjøkkenet. Det går ikke mange minutter før hun er tilbake. I mellomtiden har hun fått uventet besøk.
En gulspurv har funnet veien inn. Hun legger hodet på skakke og kikker på gjesten som tripper rundt foran dataskjermen. «Hei, lille fugl! Ville du lese boken min, kanskje?» Med rolige bevegelser, for ikke å skremme den skjøre skapningen, åpner hun vinduet helt. «Du må finne familien din nå!» Spurven ser ut til å forstå den milde oppfordringen og finner veien ut.
Hun lukker vinduet. Fingrene finner veien tilbake til tastaturet igjen, men de vil liksom ikke bevege seg. Tankene hennes nekter å bli til ord. Kanskje man skulle rydde litt i stedet? Eller vaske klær? Eller muligens ta den turen ut i skogen likevel?
Den dukker opp idet hun skal til å reise seg. Gulspurven er tilbake utenfor vinduet og ser ut til å ville inn. Hun smiler litt. «Du er kanskje naturens eget sendebud, du? Hva er det du ønsker å fortelle meg?» Selv om hun reiser seg, virker ikke spurven skremt. «Fuglene hører til i naturen, vet du. Menneskene også, selv om vi glemmer det av og til.»
Det er da hun forstår det: Vi må finne tilbake til naturen!
Den naturlige rytmen bor i oss alle. Det finnes en tid for å sanke og en tid for å hvile. En tid for å gråte og en tid for å smile. En tid for å høste og en tid for å så. En tid for å gi og en tid for å få.
Idet hun snur seg for å takke gulspurven, letter den og flyr sin vei.
Hun skriver.
Lik min Facebook side: |
|
Solfrid G. Nikolaisen | LysglimtDenne boka er en åpen og nær fortelling om livet i en storfamilie etter 2. verdenskrig. Vi følger familien i hverdagslivets små og store gleder. Inntil kriser og sorg tar all oppmerksomhet.
Boka har en god kulturhistorisk skildring av livet på en en gård, på 50 - 60-tallet. Da traktoren tok over arbeidet, og hesten ble arbeidsledig. Dengang barn var viktige medarbeidere i gårdsdriften. Når barnearbeid f ikke eksisterte – på godt og vondt. Solfrid forfatter |
|
|
|